Done, ferdig! Nå er det offisielt. Endelig har jeg gjort det. Endelig har jeg tatt meg mot til å ta et valg som er riktig for meg. I skrivende stund har jeg nå sagt ifra til skolen jeg går på at jeg ikke kommer tilbake til en ny skoledag i morgen. Jeg kommer ikke tilbake neste uke, ikke neste måned, aldri. Jeg er helt ferdig. En god stund nå har jeg følt at videregående ikke har vært noe for meg og motivasjonen min til å fortsette har forsvunnet helt. Det siste året har jeg brukt på å tenke, på å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Nå er tiden her. Jeg vet hva jeg vil med livet mitt, hva jeg vil bruke tiden min her på, og i mitt liv er videregående ingenting. Så jeg tenkte det var på tide å slutte, slutte å tvinge meg selv til å gjøre noe jeg ikke vil. Å ta bort noe jeg ikke vil bruke tiden min på.
Jeg er en eventyrlysten person, jeg liker å ta sjanser og ta utradisjonelle valg. Jeg liker å skille meg ut i mengden, gjøre syke ting og følge drømmene mine. Jeg er en person som liker å bli kjent med mennesker, å oppleve, jeg liker å pushe meg selv og gå utenfor komfortsonen min. Jeg liker å hjelpe mennesker, engasjere meg i saker, inspirere og å motivere. Jeg syntes en god helse er viktigere enn noe annet. Jeg tror på en bedre verden, og jeg tror at en person er i stand til å endre den. Jeg tror mer på lidenskap enn faglig kompetanse, og handling fremfor tenkning. Så jeg spør meg selv, hvafaen har jeg egentlig gjort på videregående?
Jeg sier ikke at skolen er feil, men at den er feil for meg. Skolen setter en stopper for drømmene mine, skolen gir meg begrenset med tid, den gir meg vond rygg og altfor mange påkjennelser. Jeg lærer ingenting jeg har bruk for, ingenting å ta med meg videre i livet mitt, så hvorfor bruke tiden på noe som ikke er verdt det? Jeg klarer ikke sitte disse neste årene på skolebenken og tenke på alt jeg kan ha gått glipp av. Alle mulighetene jeg har hatt til å gjøre akkurat det jeg vil. Jeg vil ikke en dag se tilbake på fortiden å angre på at jeg ikke tok en sjanse, at jeg ikke gjorde et forsøk, at jeg ikke tok steget mot den store drømmen. For tro meg, det finnes alltid folk som gjør det, og de lykkes. Akkurat som meg, nå.
Samfunnet har i dag laget ferdig en vei som det forventer alle sammen å gå. Men saken er det at ikke alle kan følge en mal. Vi er alle ulike, vi har alle ulike behov og ulike drømmer. Vi kommer fra forskjellige familier og forskjellige bakgrunner. Hvorfor skal denne ene veien være riktig for alle sammen? Jeg klarer ikke se det. Og jeg tror det er det som er så fint med meg, jeg tør å ta valget og jeg vet at jeg ikke kommer til å angre. Er det noe jeg ikke trives med så endrer jeg på det. For ved et hvert valg vi tar, er det alltid en grunn til at man tok det valget. Og så lenge det valget er for en selv, så kjør på!
Jeg klarer å se en side av verden, av samfunnet som ikke så mange andre klarer å se. Det har alltid vært slik, jeg har alltid levd litt på kanten, jeg har aldri fulgt strømmen. Jeg vet at valget jeg tar er riktig, det er riktig for meg. Og når de andre forteller meg at jeg kommer til å ødelegge fremtiden min når jeg slutter på skolen, at jeg kommer til å angre i fremtiden min og en dag ha en dårlig økonomi. Da tenker jeg bare at det er så fint at jeg har klart å se denne siden av verden, at jeg klarer å gjøre dette for meg uten å bry meg en smule om hva andre tenker. Økonomi og alt det der er ikke så viktig for meg, så lenge jeg lykkelig. Jeg ser frem til den dagen hvor jeg en dag er en du ser opp til, den dagen hvor du tenker “faen, at jeg ikke turte”. For jeg vet at alle bærer på en drøm, og jeg vet at alle drømmer kan realiseres. Det er bare et spørsmål om hvem som har mot nok til å tørre. Det har seg bare slik at jeg er av dem.
Jeg tror de fleste av oss har glemt at vi bare lever en gang. Jeg tror ikke noen av de som er elever på vgs i dag, eller voksne som jobber tenker på at de bruker tiden sin på helt unødvendige ting. For hva har bøker blitt for studenter i dag? Hvor mange elever leser bøker etter skolen? Hvor mange syntes skriving er gøy? Hvor mange liker i dag å snakke foran en hel forsamling? For meg har ikke skolen vært annet enn unødvendig press og påkjennelser. Skolen har prøvd å overbevise meg om at bøker er kjedelig, at selvstendig arbeid er viktigere enn samarbeid og at man ihvertfall ikke skal skille seg ut. Saken er faktisk det at i verden i dag må man kunne klare å samarbeide med mennesker for å komme seg videre, og de som står ut fra mengden er de som blir lagt merke til. Det er de som lykkes.
Jeg er en av de som ikke takler en dag til på den samme bussen på vei til skolen, for så å kunne vite til enhver tid hva som skal skje de neste dagene, de neste ukene, eller forsåvidt de neste månedene. Jeg tror vi alle har godt av å kjenne på livet, uforutsigbarhet, det å være usikker og å hele tiden møte noe nytt. Men det aller viktigste er å ha tro på seg selv, gjøre det som er riktig for akkurat deg, vi lever bare en gang. Det er så viktig å tenke på. Det er ikke bare et sitat, noe folk bare sier, det er den harde sannhet.
Så, jeg har brytet banen. Jeg har gått ut av strømmen. Jeg har tatt et valg, ikke latt noen ta det for meg. Jeg er stolt av meg selv. Endelig har jeg tid til å leve, og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.
Jeg er ett steg nærmere drømmen min, takket være ingen andre enn meg selv!
Jeg trenger ikke å forklare meg eller bevise meg til noen. Jeg bare ønsker at du skal forstå, å akseptere at det er ingen andre enn meg selv som skal bygge opp mitt eget liv.