Bare noen tanker en onsdagskveld.

Tenkte det var på tide å dele noe med dere som er veldig vanskelig, men jeg trenger det. Jeg føler det også er greit å vite.

De siste seks månedene har vært de vanskeligste månedene i hele mitt liv. Disse seks månedene har gått forbi så altfor fort. Det er rart det der, tiden bare flyr, dagene går og livet går videre. Den 22 August var det seks måneder siden jeg mistet pappaen min. Verdens fineste pappa. Det har vært en vanskelig tid for meg og egentlig en vanskelig tid for alle som stod han nær. Pappaen min var den siste personen man kunne tenke seg skulle bli tatt bort fra oss. Tanken har aldri slått meg, og det skremmer meg egentlig, hvor fort livet kan bli snudd opp ned, hvor fort et liv kan ta slutt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har hatt vanskelige dager, jeg har hatt greie dager og jeg har hatt fine dager. Jeg har hatt dager hvor lykken har vært på topp og jeg har hatt dager hvor jeg bare har ligget i senga og tårene har rent. Den dårlige samvittigheten har vært på besøk, sorgen har vært her, minnene har kommet tilbake og tankene har surret. Jeg har tenkt på alt og ingenting, jeg har tenkt så utrolig mye. Jeg har tenkt på hvordan fremtiden min kommer til å bli uten å ha min pappa her, jeg har tenkt på alle stundene jeg kommer til å trenge han. Han kommer ikke til å oppleve 18års dagen min og han kan ikke se meg bli ferdig med skolen. Hvem skal nå følge meg til alters? Hvem skal være farfar til mine barn? Hvem skal nå si “pappi er så stolt av deg, bra jobba jenta mi”? Hvem skal nå støtte meg når det kommer til treningen?

Jeg forstår ikke hvorfor de beste blir tatt bort først. Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være min pappa, hvorfor han ikke kunne vært her bare litt til? Livet er ikke det samme uten han, halve meg er borte, det er slik det føles. Dagene går, men savnet består. Jeg tenker på han hele tiden, på skolen, på trening, på bussen, når jeg spiser, når jeg snakker, han er alltid i tankene mine. Stiller jeg meg selv et spørsmål tenker jeg alltid over hva pappa ville sagt, også gjør jeg det jeg vet han ville svart.

Pepsi Max var favorittdrikken hans, nå er det favorittdrikken min også. Hver gang jeg spiser egg, tenker jeg alltid på alle de gangene han stekte egg til frokost. Når jeg er ute og går tur tenker jeg alltid på alle turene vi gikk sammen. Er jeg ute å flyr tenker jeg alltid på den gangen han sov hele flyturen ved siden av meg og jeg ble så sur fordi jeg har flyskrekk og heller ville at han skulle holde hånden min. Hver gang jeg ser ned på tatoveringen min tenker jeg på pappen min, ordene er dedikert til han. Jeg tok den for meg og jeg tok den for pappa. Jeg tenker på alle tatoveringene han har tatt, og de gangene han sa at jeg fikk lov til å ta en med han. Nå har jeg en tatovering, og jeg vet at han elsker den.

Så, de siste seks månedene har vært tunge. Jeg har aldri vært så på bunn som jeg har vært, men jeg har heller aldri vært så sterk før heller. De siste ordene jeg skrev til pappa var “glad i deg”, og det er jeg så utrolig glad for. Det betyr så mye for meg at det ble sagt, og derfor sier jeg nå til dere, ta vare på de dere er glad i, si at dere er glade i de dere er glade i, en dag er det for sent. En dag er livet snudd opp ned, en dag kommer livet til å være et helvete. Men, si at du er glad i en, det føles så mye bedre.

I dag, over seks måneder senere; er alt fortsatt like vanskelig, men jeg bare ser det som har skjedd på en annen måte. Jeg kommer alltid til å ha dager hvor sorgen og savnet tar over. Alt jeg gjør er å savne han, hele tiden. Men, pappaen min er her sammen med meg i tankene mine, han er i minnene mine, i valgene jeg tar, han er meg, jeg er han. Jeg er så skremmende lik pappa, og det er først nå jeg tenker over det. Livet er vanskelig, men jeg har ikke gitt opp. Jeg kunne aldri vite at jeg var så sterk som det jeg er, at jeg faktisk takler dette er skummelt, men slik jeg ser det er det pappaen min som har gjort meg så sterk som jeg er. Han er grunnen til at jeg smiler i dag og klarer å se fremover.

Fremtiden min er lys, jeg har all ting å glede meg over, men jeg kunne ønske pappa var her slik at jeg kunne dele gleden med han. Jeg vet at han er stolt av meg, men jeg skal gjøre han enda litt mer stolt, hvis det går ann.

På bildet til venstre holder pappa opp 10.kl vitnemålet mitt, jeg husker han hele tiden sa hvor stolt han var av meg. Bildet til høyre er fra nyttår 2013-2014

– En dag ser jeg deg igjen, pappi