Hva er det man gjør når noe bare blir revet bort fra deg? Man får ikke gjort noe, og det bare er sånn? Du prøver alt og gjør alt du kan for å fikse det, men det funker bare ikke. Man prøver faktisk hardt nok, men man får det bare ikke til. Man ser tilbake på alle minnene, alle de fine tingene man har opplevd sammen. Hvorfor skal alt plutselig ta så fort slutt? Hvorfor skal det i det heletatt ta helt slutt?
Dette er vanskelig for meg å snakke om. Derfor velger jeg å skrive ut tankene mine her på bloggen. Det er derfor jeg har denne bloggen. For å få ut følelsene mine og skrive om ting jeg føler er viktig for meg. Jeg har det ikke lett når jeg tenker over hvordan denne situasjonen er. Jeg blar i galleriet på telefonen min, ser tilbake på alle minnene. Jeg blir så lei meg. Tanken om at alt er helt ferdig, at alt er helt slutt er helt forferdelig. Jeg blir helt ødelagt når jeg tenker på det.
Jeg hadde disse fine personene i livet mitt lenge. De var der når jeg trengte dem og jeg var der når de trengte meg. Jeg har aldri hatt det så bra som jeg hadde det da. Endelig noen herlige mennesker som kom inn i livet mitt. Vi knyttet et sterkt bånd. Ikke nok med dette, men jeg fikk plutselig en helt ny venn. En person jeg kunne fortelle alt til, og vi kunne ligge til langt på natt og snakke om alt mellom himmel og jord. At alt dette er over nå har lagt igjen et stort tomt rom.
Jeg savner de sånn, Jeg ville ikke at alt skulle ta slutt. Når jeg nå sitter her i dag, de har vært borte fra meg snart et år, det er helt jævelig. Jeg har gjort det jeg kan, jeg har gjort mitt, jeg har prøvd og prøvd. Nå er det opp til de. Jeg ville aldri at kontakten skulle ta slutt helt uten videre. Jeg har ingenting med dette å gjøre. Jeg trodde jeg skulle vokse opp og likevel ha verdens beste personer rundt meg. At jeg skulle ha det like bra. Jeg tenker på de hver eneste dag. De betydde så mye for meg og det gjør de fortsatt. Jeg får bare ikke muligheten til å få sagt det til dem, enda.
Hvorfor skal ting ende slik? Alt jeg vil er tilbake til denne tiden hvor alt var på topp.
Det er så rart hvordan dine nærmeste kan bli totalt fremmede.
ja det er veldig rart, kjenner meg igjen!
Uff 🙁 Var vondt å lese dette. Jeg har opplevd lignende selv. Skulle ønske jeg kunne komme med råd her, men er dessverre helt blank 🙁
Det er vel det at man tror gjerne at de fleste kommer til å være der for en for alltid, men ting blir ikke slik egentlig. Det er veldig synd å lese at du har prøvd og prøver og det er utrolig kjedelig følelse når man er alene om noe. Nå vet jeg ikke helt om du snakker om familie eller venner, jeg håper at det er venner og ikke familie fordi hvis det er familie så blir dette ekstra kjedelig. Men venner, man sier jo at venner kommer og går, man får seg nye venner og forhåpentligvis er de kansje bedre enn de gamle. Jeg ser at du fortsatt er ganske ung så det er liksom ekstra viktig å ha noen rundt seg. Jeg er jo 24 år nå, men når jeg tenker tilbake på hvem som var mine venner før for eks og ser hvem som faktisk E der fortsatt så ser jeg hvem det var verdt å samle på og ikke. Man lærer etterhvert å kjenne og se ikke minst om hvem som vil være der hele tiden og hvem ikke. Man trenger for eks ikke en gang å snakke med sine venner fordi man vet at selv om man ikke har kontakt der og da så er man fortsatt venner for alltid. Og det skal ikke være slik at det kun er du som prøver for det kommer aldri noe godt ut av det. Du må bare prøve å tenke at man finner alltid andre mennesker som man får nye minner med og som forhåpentligvis vil være der for alltid.
Ønsker deg en fin Helg! : )