De siste dagene har jeg vært helt borte fra bloggen, jeg har tatt livet helt med ro, eller jeg har dratt hit og dit så det har blitt mye buss på meg men har forsåvidt tatt livet med ro. Jeg har trent en gang siden jeg kom hjem fra California, og siden jeg ikke trente i California er det nå litt over en måned siden man kan si at jeg virkelig hadde en ordentlig treningsøkt. Jeg merker at jeg har fått mye mindre energi av alt det fæle jeg har fått i meg, og i etterkant sitter jeg å spyr av tanken på hva jeg faktisk har spist. Selvtilliten er absolutt ikke på topp, jeg kjenner dobbelthaka titter frem hver morgen og på toppen av det hele er jeg bleikere nå enn det jeg var i vinter. Jeg har også begynt å like jordbæris, noe som er veldig fælt fordi vi alltid har det i fryseren. Jeg kom hjem for rundt ti dager siden og en hel Oboy pakke har på et mystisk vis forsvunnet ut av boksen. “Det var ikke meg”.
Nei, sommerferjen er til for å kose seg. Er bare litt trist å tenke på at jeg faktisk er avhengig av noe usunt for å kunne kose meg ordentlig. Etter all denne treningen frem til sommeren kjenner jeg at jeg starter å bli litt deprimert. Nå henger magen over buksa, var det virkelig verdt disse to månedene med massemasse crappy mat? Det er godt i øyeblikket du står og sikler på det siste kakestykket og utsetter treningen til neste mandag, men når mandagen kommer og det ikke blir noe trening er det veldig fælt å sitte på tirsdagen å angre.
Det blir virkelig godt å komme i gang med trening og skole igjen kjenner jeg! Jeg har hatt en veldig travel sommer og føler absolutt ikke at jeg er uthvilt og klar. Men, jeg har mange nye mål og tanker om fremtidsplaner nå så det blir godt å få unnagjort noe. Jeg er heller ikke noe nervøs for morgendagen, første dag på en ny skole med nye lærere, et nytt språk og helt nye medelever. Det blir spennende, for dere som kjenner meg så vet dere at jeg aldri takker nei til å hoppe ut i noe nytt. Er det noe jeg virkelig elsker så er det å ikke kunne forutse hva som kommer rundt hjørnet.
I stad slo tanken meg, jeg har alltid hatt en liten følelse på militæret etter videregående. Jeg har ikke satt dette helt i fokus eller i den store rosa tankeboksen enda, men siden jeg er så glad i å reise blir nok dette litt for kjedelig for meg. Ikke misforstå, men jeg vurderer faktisk en jorda rundt reise. Dere vet, vi nordmenn har også egentlig en liten tendens til å ta oss et friår for å få oss deltidsjobb i kassa på Narvesen og spise Grandis til frokost og middag. Man ender opp med å kaste bort masse dyrebar tid og mange muligheter. Jeg tar en litt annen vri og tar meg heller et år hvor jeg kan finne meg selv. Jeg er her jeg, jeg har nesten funnet meg selv altså, men for å finne ut hvor jeg hører til og hva jeg står for. Den dagen jeg forlater jorda, da skal jeg virkelig være tilfredsstilt. Jeg drar ikke herfra uten å ha opplevd alt som er mulig å oppleve.
Alt dette kommer fra ei seksten år gammel jente med navn Anne Lene Nilsen. Ja, det er meg. Veslevoksen, frustrert og nysgjerrig. Jeg vil som oftest være to steder samtidig, men ikke engang Spiderman vet hvordan man gjør det. Ikke le av meg da dere, ta heller og samle all latteren i en boks og ta ut noe når det er nødvendig. Er det noe nordmenn trenger er det virkelig dette. Lykkepiller skulle eksistert i dag, små piller seende ut som rosa smurfpastiller med noe sterke saker i.
Jeg tenkte å gjøre en litt annen vri i dag, dette innlegget er vel noe av det mest ærlige, rareste og forvirrende innlegget jeg noen gang har postet her på blogg.no. No shit, det er sent nå. Jeg burde vel egentlig legge meg, skal opp halv seks i morgen, tough life.
Øynene mine sier natta