I morgen er dagen, i morgen er det 17. Mai. Dagen alle de små barna har sett frem til, dagen hvor de eldre tar morgenkaffen sin hos bakeren bare for å se de fine togene, i morgen feirer hele landet. Jeg ser på dagen i morgen som kjedelig, oppskrytt og masete. Det at vi skal kle på oss finstasen, gå i tog og deretter høre på en utrolig lang tale fra en ordfører og andre mennesker som betyr så utrolig mye mer enn oss andre før vi setter turen hjemover for å spise pølser og bløtekake er litt deprimerende. Det er dagen de små får lommepenger til å kjøpe seg is og bli med på leker på skolen, det er rett og slett barnas dag, og er vel det som gjør dagen koselig! Jeg husker som liten hvor lenge jeg gledet meg til denne dagen, jeg kunne jo få spise så mye is som jeg ville! Jeg husker jeg fikk 200kr av farfar så jeg kunne kjøpe meg kroneis, jeg husker vi alltid dro på Tønsbergmessa etter vi hadde vært en tur nede på brygga i Tønsberg. Hver gang jeg så noen med rød bukse gikk jeg bort og spurte etter russekort. Jeg tror at på det meste endte jeg opp med å ha 200 russekort når jeg la meg om kvelden. De neste dagene gikk til å lese hva som stod på kortene, og gud vet hva det betydde, jeg forstod jo ingenting. I dag er 17. Mai bare ork. Hva skal man ha på seg? Hva skal man finne på? Er det i det heletatt noe som skjer? Jeg har for en gangs skyld lagt planer for morgendagen. Jeg vet jeg skal gå mitt siste år i barnetog, men jeg skal også møte Kristine i Drammen. Er det noe annet å finne på? Jeg bor ikke i Tønsberg lenger, jeg har ikke fått noen russekort og jeg er definitivt ikke liten lenger. Det er i slike tider man bare kunne ønske at man var liten, delta i sekkeløp og vannballongkonkurranser. Stemplene på hendene vi fikk etter hver lek vi deltok i er farktisk noe jeg savner, når man hadde fått nok stempler fikk man premie. Hvorfor er det ikke så gøy for oss lengre?

Gratulerer med dagen da Norge!