Du vet, alle har en drøm. Alle har en drøm uansett hva det gjelder. Kanskje du vil hoppe i fallskjerm? Reise jorda rundt? Bli politiker? I mitt tilfelle vil jeg ta opp temaet utdanning i utlandet. Helt siden jeg har vært liten har jeg ønsket å oppleve verden, gjøre noe godt for meg selv. Jeg har vært veldig heldig, jeg har reist mye i livet mitt og dette pga. en mor og far som har vært reiseglade. Jeg har vært i mange land andre mennesker bare kunne drømt om å reise til, og jeg er så takknemmelig. Men i alt dette har jeg lært å tilpasse meg ulike kulturer, land og ikke minst mennesker. Jeg har lært at det er okei å trives andre steder, at det er okei å reise bort fra alt det vanlige og bare dra bort fra norge. Bak alt dette har jeg lært at absolutt alt er oppnåelig, jeg kan klare det jeg vil, reise hvor jeg vil og gjøre det jeg vil. Det er dette jeg er oppvokst med.

 

Helt siden jeg var liten har jeg hatt lyst til å utdanne meg i utlandet. Det er kanskje ikke rart når jeg sier at USA er landet jeg vil dra til, og det kom nok som forventet. Amerikansk er noe jeg alltid har likt, helt siden jeg har vært liten har jeg sett på amerikanske filmer og vært interessert i amerikanskje kjendiser. Du husker kanskje da “Bring it on” var populær, med cheerleadere og greier. Jeg ble faktisk så interessert i dette at jeg prøvde. Jeg startet på cheerleading og elsket det, dette er en sport som har satt mye igjen i hjertet mitt. Men tilbake til poenget, alt det amerikanske som omringer oss legger igjen noe. Hva dette er klarer jeg ikke å forklare, men det er en slags følelse. En følelse om at du føler at det er riktig. Det er sånn jeg har sett på det.

   

Jeg har en drøm. Utdanningen min skal ikke være i norge, dette er jeg fast bestemt på. Jeg har i så mange år forberedt meg på at denne dagen snart skal komme. Jeg har planlagt, spurt rundt, skrevet utallige oversikter over budsjett i kladdeboka og ikke minst spart masse penger. I mange år har jeg gått rundt og sagt til vennene mine at, “når dere andre starter på videregående, da ser dere ikke mer av meg i norge”. Dette mener jeg, dette vet jeg, dette skal være tilfellet!.

Menneskene rundt meg tviler. De mener at jeg personlig ikke kan klare det, de mener jeg er for ung til å gå ut å møte verden alene. Hva vet de egentlig om dette? De vet ikke hvor forberedt jeg er, hvor nøye hver minste ting er planlagt, hvordan jeg har det inne i meg og hvordan følelsen jeg har i meg er når de sier alt dette. De tenker ikke på at dette kan være litt deprimerende. Jeg føler at ingen jeg har rundt meg tror på meg, det virker som om de mener jeg bare skal gi opp. Jeg gir meg ikke, det gjør jeg aldri, dette er en egenskap jeg virkelig setter pris på ved meg selv. Greit, jeg gav etter en gang. Jeg sa “greit, jeg skal bli i norge. Men ikke kom her og si at dette er det riktige valget, dette er noe du kan ha på samvittigheten din resten av livet”. Men så tenkte jeg, hvorfor skal jeg gi opp? Skal jeg la de andre personene få bestemme over meg? Har ikke alle rett til utdanningen man selv vil ha?

Jeg sier ofte : “Jeg vil utdanne meg slik jeg vil, enten du mener det er det riktige eller ikke. Om det går galt har jeg iallefall prøvd, jeg vil ikke sitte om noen år å angre på at jeg ikke gjorde det. Jeg vil ikke være en av de personene som sitter og tenker ‘hva om jeg hadde gjort dette? Hva kunne jeg opplevd? Hvordan kunne jeg hatt det nå? Ville jeg vært glad?”. Jeg får en stor klump i magen når jeg tenker på hva jeg kan gå glipp av. Det er så mange der ute som lever drømmen sin, det er urettferdig om noen skal nekte meg i å leve min. Men ingen skjønner dette, de tror jeg er så liten. Er jeg virkelig så liten som de tror?

  

I Januar blir jeg seksten. Jeg kan få lappen i USA, må betale voksenbillett på tog og buss, jeg kan droppe ut av skolen og så mye mer. De tenker ikke på dette. Når jeg starter videregående skole kan jeg velge om jeg vil gå eller ikke. De skjønner ikke hvor viktig motivasjon er. De skjønner ikke hvor sårt jeg vil dette. De skjønner meg ikke. Jeg blir til og med ikke hørt. Hjemme virker det engang ikke som om jeg har rett til å fortelle om dette. De vil liksom aldri høre. Det virker som om det å se på TV betyr mer enn min egen utdanning. Det er jo slik. Faktisk blir TV titting mer prioritert. Det er fælt å si det, men sant.

Med alt dette håper jeg virkelig du som forelder leser dette forstår at du må høre på hva barnet ditt har å si. Er det noe barnet sårt ønsker og vil oppnå, hvorfor skal du hindre det? Dette forstår ikke jeg. Og til dere der ute med samme drømmer som meg, eller andre drømmer, ikke gi opp. Jeg vet det er vanskelig og jeg vet du vil! Men du kan få så mye igjen for det, vilje har så mye å si! Vis dem at du klarer dette, at du skal oppnå det du vil og ikke la noen hindre deg i å gjøre som du vil. Man lever en gang, det noen faktisk glemmer er at man skal leve dette livet også!

Jeg kan si at “en forelders oppgave er ikke å barnesikre hele verden, men å gjøre barnet forberedt på alt det vil møte”. Dette lille ordtaket hørte jeg på nyhetene for ikke så lenge siden, og helt siden da har det betydd ubetydelig mye for meg. Tenk på dette dere der ute, tenk på dette..

Jeg hadde bare så mye på hjertet jeg bare måtte få ut, dette er det som tar opp hjernen min nå for tiden. Men jeg skal klare det! Det hadde bare blitt litt lettere med litt støtte, men det virker som om dette faktisk er det siste jeg kan forvente.